Hva er psykedelika?

Psykedelika er en betegnelse på en gruppe stoffer som endrer måten vi tenker og oppfatter virkeligheten på. Både virkningen og varigheten varierer, men felles for alle de såkalte «klassiske psykedelika» er at de aktiverer hjernens serotoninreseptorer og hemmer gjenopptak av serotonin i synapsen. Det er fortsatt uklart akkurat hvordan psykedelika fører til de subjektive opplevelsene folk opplever, men man antar at det har en sammenheng med at psykedelika reduserer aktiviteten i det såkalte hvilenettverket i hjernen, samtidig som man får økt aktivitet i nervebanene som knytter andre deler av hjernen sammen.

Stoffer med en psykedelisk virkning har blitt funnet i dyr, planter og sopper over store deler av verden. Eksempler er den meskalininnholdene peyotekaktusen og den 5-MeO-DMT-produserende coloradopadden i Mexico, den DMT-innholdige planten psychotria viridis i Sør-Amerika, samt spiss fleinsopp i Norge, som inneholder det psykedeliske stoffet psilocybin.

Psykedeliske planter og vekster har vært brukt, og brukes fremdeles, av ulike urbefolkningsgrupper i seremonielle og religiøse sammenhenger. Det psykedeliske plantebrygget ayahuasca har vært brukt av urbefolkning i Sør-Amerika i hvert fall i flere hundre år, mens arkeologiske funn fra Texas tyder på at peyote ble brukt i dette området så tidlig som 3700 år før vår tidsregning. Psilocybin ble først identifisert i sopper brukt i religiøse sammenhenger av urbefolkningen i Mexico, som ble bragt til Europa av de amerikanske forskerne Valentina Pavlovna Wasson og R. Gordon Wasson.

I tillegg til alle de naturlig forekommende psykedeliske stoffene, finnes det også en lang liste syntetiserte psykedeliske stoffer, og det produseres stadig nye. I bøkene PiKHAL og TiKHAL har kjemikeren Sasha Shulgin oppgitt til sammen 234 stoffer han har syntetisert basert på strukturen til allerede kjente psykedeliske stoffer, og senere testet på seg selv. Ikke alle av disse har en psykedelisk virkning eller en gang en rusvirkning, men en god del av dem har det.

De to mest kjente psykedeliske stoffene er LSD, som ble syntetisert av Albert Hofmann i 1938 basert på alkaloider funnet i rugsoppen ergot, og psilocybin, som finnes i en rekke sopparter, inkludert spiss fleinsopp. I tillegg har vi de allerede nevnte stoffene meskalin, DMT og 5-MeO-DMT. I senere tid har også 2C-B, som først ble syntetisert av Shulgin, blitt mer utbredt i Norge.

Felles for ulike psykedelika, er at de endrer måten vi opplever virkeligheten på. Farger kan forsterkes og flyte inn i hverandre, man kan se mønstre der man ikke ser det til vanlig, og man kan høre detaljer i musikk som man ikke hører i edru tilstand. Med lukkede øyne kan man se komplekse geometriske figurer eller livaktige drømmescenarioer. Sanseinntrykk, tanker og følelser kan gå i ett, slik at det blir vanskelig å skille mellom hva som er hva.

Måten man tenker på kan også endres, og man kan oppleve å bli mer assosiativ eller at man tenker mer i symboler og bilder. Enkelte kan føle seg trukket mot filosofiske og eksistensielle spørsmål, eller refleksjoner rundt ens plass i livet og ens relasjon til andre mennesker og omverdenen for øvrig. Ved høye doser kan man også oppleve det som i brukerlitteraturen omtales som ego-oppløsning eller egodød, der man mister opplevelsen av å være et individuelt selv, og går i ett med omgivelsene, kosmos eller intetheten.

Få kliniske studier er gjort på å sammenligne de subjektive effektene av ulike psykedelika, og brukerlitteraturen gir til dels sprikende beskrivelser av likheter og forskjeller i rusvirkningen. Imidlertid er det visse forskjeller som går igjen, og ettersom ulike psykedeliske stoffer aktiverer ulike hjernereseptorer i ulik grad, har vi grunn til å tro at ulike psykedelika har litt ulik rusvirkning. For eksempel beskrives LSD gjerne som mer energisk enn psilocybin, som kan ha en sammenheng med at LSD i tillegg til å aktivere serotoninreseptorene også aktiverer dopaminreseptorsubtypen D4. Et annet eksempel er 2C-B, som ved lave doser gir en rusvirkning som beskrives som mer lik MDMA, der man gjerne opplever mindre sosial angst og blir mer snakkesalig. Ved høyere doser er virkningen mer psykedelisk, men beskrives ofte som mer håndterbar enn LSD og psilocybin.

Mens forskjellen i virkning er diffus og usikker, er det en klar forskjell i varigheten av ulike psykedelika: Mens LSD har en svært langvarig rusvirkning, som kan vare imellom 10-14 timer, har fleinsopp og oralt inntatt 2C-B en rusvirkning som varer i 4-6 timer. Det finnes også enkelte stoffer, som riktignok ikke regnes blant de klassiske psykedelika, som har en rusvirkning som kan vare i flere dager. Et eksempel på dette er DOB.

Rusvirkningen og varigheten vil også variere med måten stoffet inntas på: Når 2C-B sniffes gir det gjerne en mer intens, men også mer kortvarig rusvirkning enn hvis det inntas oralt. Røyket DMT eller 5-MeO-DMT gir en svært intens rusvirkning, men er også ganske kortvarig: 15-20 minutter for DMT, og 20-40 minutter for 5-MeO-DMT. Av den grunn har røyket DMT blitt omtalt som «a business man's trip», og 5-MeO-DMT utforskes som et mer praktisk anvendelig alternativ å bruke i psykedelika-assistert psykoterapi enn psilocybin.

Noe annet som kan påvirke virkning og varighet, er om stoffet tas i kombinasjon med andre rusmidler eller legemidler. For eksempel gir DMT ingen rusvirkning når det inntas oralt, da det brytes ned av enzymet monoaminoksidase A i tarmen og leveren. Dersom man imidlertid kombinerer DMT med et stoff som hindrer dette enzymet i å bryte ned DMT (en såkalt MAOI), slik man finner i det psykedeliske plantebrygget ayahuasca, vil DMT også være aktivt ved oralt inntak, og gir en langt mer langvarig rusvirkning. Dersom man tar psykedelika i kombinasjon med cannabis, kan det forsterke de psykedeliske effektene, men også føre til økt forvirring og angst.

Risikoreduserende råd ved psykedelikabruk: Set and setting

Felles for de psykedeliske stoffene, er at effektene de har avhenger i høy grad av ens sinnsstemning idet man tar dem (set), og hvilke hvilke omstendigheter de tas i (setting). I motsetning til for eksempel amfetamin, som man kan regne med vil gjøre en energisk, oppstemt, selvsikker, og til tider litt ukritisk, nesten uavhengig av konteksten det tas i, kan man oppleve et stort spekter av sinnsstemninger under påvirkning av psykedelika, fra ekstatisk velbehag til dyp desperasjon.

Det er vanlig at man opplever at inntrykkene fra omgivelsene og ens egne emosjonelle tilstand forsterkes under påvirkning av psykedelika. Av denne grunn, er det viktigste rådet for å redusere de potensielle farene ved bruk av psykedelika, samt unngå en svært ubehagelig opplevelse, å ta høyde for sinnsstemning og omstendigheter: Man bør unngå å ta det i utrygge omgivelser eller med personer man ikke stoler på, og man bør unngå å bruke det hvis man går gjennom en tøff periode i livet (med mindre det er i sammenheng med terapi med en kvalifisert terapeut).

Effekten kan imidlertid være uforutsigbar også ved optimale forhold. Man kan få panikk, oppleve ekstrem dødsangst eller frykte at man har mistet forstanden for alltid. I slike sammenhenger kan det hjelpe å bytte omgivelser, endre musikk, eller fokusere på pusten, og forsøke å slippe taket. Man kan minne seg selv på at årsaken til at man opplever det man gjør, er at man er under påvirkning av et psykedelisk stoff, og opplevelsen vil gå over idet stoffet går ut av kroppen. This too shall pass. Det kan være lurt å ha en edru person man stoler på til stede som kan se til en, og forsikre en om at det går bra hvis man blir redd, særlig hvis man tenker å ta en høy dose.

Hvis opplevelsen er intenst ubehagelig, og ikke går over selv om man følger rådene over, kan man stort sett «lande» ved å ta et angstdempende medikament, slik som Valium eller Sobril. Disse blir i brukermiljøene gjerne referert til som «trip killers», og enkelte foretrekker å ha disse tilgjengelig dersom opplevelsen tar en veldig uheldig vending. Ettersom dette er svært avhengighetsdannende medikamenter, bør man imidlertid være varsom med å bruke dem med mindre det er strengt nødvendig.